Det oppstod en feil i denne gadgeten

lørdag 7. juli 2012

      

Etter de undersøkelser jeg har gjort er dette den første boken som kommer ut av en Norsk forfatter som beskriver hvordan det er å være mann og bli kuet av en kvinne i romanform, altså ikke en fagbok, men den tar støtte i faglitteraturen og hva den viser til.


Hvorfor forteller ikke menn om overgrep?

Sikkert fordi dette er tabu, men det er da ikke flaut og fortelle om at man har bodd sammen med noen som ikke kan styre sitt eget sinne eller ta kontroll på seg selv? 
Mange kan komme i en sånn situasjon og da er åpenhet viktig så flere finner veien ut.

I Sverige har det kommet ut 2 bøker, de er beskrevet nederst på siden.

Du finner også mange linker til steder som omhandler tema.










"Jeg viste ikke da at jeg selv utsatte meg for noe som skulle straffe meg på en slik måte at jeg aldri vil glemme. Spor og arr i sjelen som aldri vil leges, en smerte som aldri vil forlate meg, som jeg må bære med meg for hver dag jeg lever og som for alltid vil prege mitt forhold til det andre kjønn."
---------------------------------------

Nytt utdrag fra boken.

Dagen etter var hun fortsatt sur og nå kom beskyldningen om at jeg hørte altfor mye på radio! For mye på radio? Hva var nå dette, tenkte jeg og smilte. Det måtte være en dårlig spøk fra hennes side, en form for nå-skal-jeg-ta-igjen-med-deg-greie. Radioen hadde jo mer eller mindre stått på hele det året vi hadde vært sammen, så jeg spurte henne forsiktig smilende om det å høre på radio var farlig.
Eksplosjonen kom like brått og kraftig som dagen før, og jeg var like uforberedt. Trykkbølgen sendte meg rett ned på en kjøkkenstol. Hun fortsatte i samme stil og lirte av seg en skyllebøtte som jeg ikke fikk med meg innholdet av, før hun kom til den avsluttende setningen: Jeg var fullstendig ubrukelig, hun irriterte seg over meg og jeg kunne bare flytte ut av hennes hus for godt. Hennes hus? Ja vel. Den var ny. Nå var visst huset hennes, mens hun for en stund siden hadde sagt vårt.
Denne dagen ble et slags vendepunkt i vårt forhold. Fra nå av, var alt hennes. Jeg minnet henne på ordene hun hadde hvisket meg i øret når vi kom, men da bare gikk hun og lot meg stå igjen. Hun nedverdiget seg ikke engang til å komme med et svar til min kommentar, så selvfølgelig var hennes påstand. Og så selvfølgelig var det at jeg ikke hadde noe jeg skulle ha sagt.
Hun visste godt at jeg ikke hadde noe sted å flytte til, så hun hadde makta ene og alene. Brått gikk det opp for meg at hun hadde tatt sin dominerende side ut fra soverommet. Hennes usynlige håndjern hadde nettopp effektivt klappet sammen om mine håndledd. Det var bare pisken som manglet, men ordene hun kastet ut var verbale piskeslag.


Ingen kommentarer: